Det begynte for snart 20 år siden. Som så mange andre, skulle jeg ha hund når "jeg ble stor", hvilket betydde når boforholdene tillot det. Men innen jeg kom så langt, fant jeg Tassen, en liten svart og hvit pusunge, veldig liten, og syk. Vi startet karrieren hos veterinæren, som konstaterte luftveisinfeksjon, øyeinfeksjon - og lus. Det ble litt av en behandling for en liten krabat på snaue tre måneder! Men Tassen fant seg tålmodig i alt jeg "utsatte" ham for, og ble mer og mer "ungen min".
Tassen var med overalt, bortsett fra på jobben. Han var renslig fra første stund, og var veldig interessert i hva jeg spiste. Han skulle smake på alt, fra lutefisk og spekesild til jeg-vet-ikke-hva. Spiste jeg det, skulle han og mente han. I tillegg spiste han tulipaner!
Da Tassen var nesten et år gammel, ble han overkjørt, men etter kyndig veterinær-behandling kom han seg, og vi fortsatte å gå tur i skog og mark sammen. Men da han var gode to år, ble han overkjørt for andre gang, og nå ble han drept. Det var et slag! Han var blitt en stor del av livet mitt, og huset var tomt uten ham. Jeg satt hos veterinæren og gråt, og nektet å gå hjem til det tomme huset!
